Midt i mellom Blå og Bortenfor ligger Ingensteds. Selv om navnet gir assosiasjoner til et sted som ikke finnes, er Ingensteds til vanlig full av liv. Her feires både livet og døden samt et bokslipp i ny og ne. I dag står det tomt, stengt ned på ubestemt tid.
Sophie Charlotte Barth jobber med bookinger for private og kulturarrangementer her. Den jobben fikk hun såvidt startet i før avbestillingene begynte å tikke inn i begynnelsen av mars. Først bedriftene, så de private. To måneder etter at hun begynte i drømmejobben ble hun permittert. I tillegg til jobben som bookingansvarlig livnærer Barth seg med å arbeide som frilans-skuespiller og teaterregissør. Der er det også fryktelig stille om dagen.
— Vi forstod nok ikke hvor ille det var i begynnelsen. Vi tenkte at de var ekstra bekymret de som sendte de første mailene, forteller hun.
Selv om Barth var den siste som ble ansatt på Ingensteds før det stengte ned, var hun den første som kom tilbake i jobb i mai. Da sto hun plutselig med ansvar for smittevern.
— På hver eneste arrangement måtte vi tilrettelegge for de som skulle være her. Jeg har jobbet mye mer enn det jeg har kontrakt på. Vi har hatt færre arrangementer, men dobbelt så mye jobb på grunn av smittevern. Det er jo ikke bærekraftig.
Selv om det ikke ble arrangert brylluper på Ingensteds i sommer hadde de åpent i nabolokalet, Bortenfor, som de også driver. Baren ble utvidet til Ingensteds for å gjøre det enklere for gjestene å holde avstand.
— Det er mellom midnatt og tre på natta vi har den største inntekten i baren, men da regjeringen igjen bestemte at vi måtte stenge midnatt, mistet vi mye av den. Da det så ble bestemt at vi måtte stenge kl ti, tenkte vi at det ikke var noe vits i å drive stedet. Baren er jo vår primære inntektskilde. Når den ikke går rundt er det ikke noe vits, sukker hun.
Mange av arrangementene som skulle gjennomføres i år har blitt flytta til neste år. Det betyr at Barth egentlig har fryktelig mye hun skulle ha planlagt, men ettersom hun er permittert får hun ikke lov til å gjøre jobben sin.
— Vi skal jo ha Klimafestivalen her i slutten av januar, men jeg har ikke mulighet til å planlegge det heller. Hvis jeg skal fortsette å jobbe må permitteringen heves. Jeg vet ikke hvordan vi skal bygge oss opp etterpå. Det er jo egentlig ting som skjer her nå, men vi har ikke lov å være her og ta hånd om det. De kommersielle store aktørene med de gode avtalene og trygge rammene overlever jo, men hva som skjer med oss aner jeg ikke.
Idet vi er iferd med å runde av intervjuet banker det på døra.
— Hei jeg er fra Ringnes. Jeg har fått beskjed om å tømme øltanken.
— Ja, like før vi skulle stenge nå spurte barsjefen meg hva vi skulle gjøre med de 1000 literene vi har på tanken. Vi kan jo ikke sitte her og drikke 1000 liter øl heller, selv om det hadde vært en fantastisk måte å bruke permisjonen på. Det hadde vært en passende gravøl for oss her, ler hun.
— Jeg tømmer det bare ned i sluket, ropes det fra andre etasje, - jeg får bare lov å tømme 1000 liter om dagen. Nå reiser jeg bare rundt og tømmer tanker her i byen, det er fryktelig trist. Det verste var da vi måtte tømme 8000 liter øl i sluket på Rockefeller i mars, forteller fyren fra Ringnes.
Ølen går med andre ord rett i do. Ettersom de ikke aner når de kan åpne igjen vil ølen mest sannsynlig gå ut på dato. Da er det bedre å tømme ut alt.
— Folk tar det enda tøffere denne gangen enn i mars. Selv om det da var mye usikkerhet tenkte vi at det kom til å gå bra. Nå tenker vi ikke det lenger. Det er mye tyngre denne gangen. Det er jo ingen buffere igjen. VI har ikke mer å gå på, sier Barth.
— Jeg håper så inderlig det kommer en løsning fra regjeringen som hjelper oss nå. Hvis ikke kommer kulturlivet til å bli veldig ensidig og fattig. Det er noe vi må ta veldig på alvor. Folk må bevisstgjøres om at hvis denne bransjen går dukken er det veldig mye vi ellers tar for gitt som følger med.
Foto: Marte Vike Arnesen / 2020
«De utelatte» er et aktuelt fotoprosjekt laget i solidaritet med kulturarbeidere, selvstendig næringsdrivende og små bedrifter under nedstengningen av Oslo» Marte Vike Arnesen / 2020